Tidlig på 1980-tallet kom en ny komponistgenerasjon til syne i norsk musikkliv, en generasjon som vendte opp ned på mangt og meget, både i forhold til musikerne og til offentlig-heten. Den var ikke lenger fornøyd med bare å gå inn i og forvalte det musikksyn som hersket, men ville skape alburom til sitt eget perspektiv. Disse komponistene var villige til å involvere omverdenen i sin virksomhet, og de bidro til musikklivet ved å opprette ensembler samt musikktidsskriftet Ballade. Dermed kom det en helt annen dynamikk inn i utviklingen av samtids-musikken. Etter flere tiår uten egentlig kontakt med musikermiljøene opplevde komponistene dermed endelig at modernismens erfaringer ble alminneliggjort, og at den skrekkpropaganda, som preget musikklivet på 50- og 60-tallet, ble avløst av nyvunne ferdigheter i spilleteknikker og estetiske holdninger. Asbjørn Schaathun (født 1961) er den yngste i denne komponistgenerasjonen, som også teller navn som Rolf Wallin, Cecilie Ore og Åse Hedstrøm. Allerede på begynnelsen av 80-tallet begynte han å delta aktivt i det profesjonelle norske musikkliv, først med verk