Portrett

Tidlig på 1980-tallet kom en ny komponistgenerasjon til syne i norsk musikkliv, en generasjon som vendte opp ned på mangt og meget, både i forhold til musikerne og til offentlig-heten. Den var ikke lenger fornøyd med bare å gå inn i og forvalte det musikksyn som hersket, men ville skape alburom til sitt eget perspektiv.

Disse komponistene var villige til å involvere omverdenen i sin virksomhet, og de bidro til musikklivet ved å opprette ensembler samt musikktidsskriftet Ballade. Dermed kom det en helt annen dynamikk inn i utviklingen av samtids-musikken.

Etter flere tiår uten egentlig kontakt med musikermiljøene opplevde komponistene dermed endelig at modernismens erfaringer ble alminneliggjort, og at den skrekkpropaganda, som preget musikklivet på 50- og 60-tallet, ble avløst av nyvunne ferdigheter i spilleteknikker og estetiske holdninger.

Asbjørn Schaathun (født 1961) er den yngste i denne komponistgenerasjonen, som også teller navn som Rolf Wallin, Cecilie Ore og Åse Hedstrøm. Allerede på begynnelsen av 80-tallet begynte han å delta aktivt i det profesjonelle norske musikkliv, først med verk fremført på Ung Nordisk Musikkfest, senere som ideolog og drivkraft bak en rekke konsert-er og ensembler. Schaathun, som opprettet Musikkhøgskolens Samtidsensemble og senere Oslo Sinfonietta, fikk tidlig en forståelse av at det er ved å føre de yngre avantgarde-komponister sammen med musikerne at musikklivet kunne utvikles.

Parallelt med denne oppbyggingsvirksomheten var Schaathun imidlertid også aktiv som komponist, først gjennom studier ved Norges Musikkhøgskole, deretter gjennom opphold i London (Royal College of Music) og senere studier og arbeide i Paris (IRCAM). Hans verker vakte tidlig oppmerksomhet, fordi de representerte en ny form for kompromissløs holdning i norsk komposisjonspraksis med en vektlegging av abstrakte, strukturelt betingede former og planlegging av prosedyrer og forløp.

Med Schaathun gjorde computerledsaget komposisjon sitt inntog i norsk musikk. Hans behov for strukturering, for konstruksjon som ligger hinsides den umiddelbare erfaring, fremtrer klart. Som han selv sier:

— Jeg må ha strukturer å arbeide mot, ellers kan jeg ikke skrive. Det handler om å mode-rere mitt eget språk. De mest vellykkede øyeblikk i min musikk oppstår når jeg vil gjen-nomføre noe etter en bestemt tankegang, og så kolliderer dette mot en struktur som sier: sånn kan du ikke gjøre! Det er i dette sammenstøtet at det fruktbare skjer.

Hvor kommer denne hang til strukturell tenkning fra? Musikken Schaathun hadde lyst til å skrive lå utenfor hans horisont, både hva intensjoner og komposisjosteknikk angår. Han forsøkte å få innsikt i hvordan han kunne skape og kontrollere et materiale som er mer komplekst enn det man kan overskue i utgangspunktet. Beslutninger på detaljnivå ble ab-surde, hvis de ikke kunne relateres til en strukturell helhet.

— Første gang bruken av en computer ble aktuell var nettopp da jeg skulle styre en prosess som lå utenfor min egen tidshorisont. Jeg var opptatt av å undersøke hvor langt jeg kunne strekke min følelse for musikalske beslutninger, før disse beslutninger ble absurde. Inspirasjonen til denne problemstilling hentet jeg i Stockhausens artikkel "...wie die Zeit vergeht...", hvor han påviser hvordan man kan strukturere musikalske elementer på samme måte innenfor både "stor" og "liten" tid. Jeg forsto plutselig at en kunne oppleve musikalsk tid på en annen måte.

Schaathun benytter computeren som arbeidsredskap men bevarer likevel en affinitet til det kompositoriske ved virksomheten, uavhengig av systemer og strukturer. Det å komme tilbake til vektingen av det formale mot det kreative er viktig. Komponistens "poetiske" holdning er i denne sammenheng like viktig som de vitenskapelig pregede metoder; det er inspirasjon i ordets gammeldagse betydning det handler om.

Likevel kan Schaathun ikke komme utenom det faktum at computeren har vært hans viktigste arbeidsredskap de siste 10-15 årene, og det viser seg at de arbeidsmetoder som Anvendes i slike sammenhenger har gitt utslag hos Schaathun på en forbløffende poetisk måte. Schaathuns arbeid som dirigent og kunstnerisk leder i forbindelse med oppbyggingen av Oslo Sinfonietta har gitt ham en direkte kontakt med de beste musikere i den yngre generasjonen i Norge. Dette har utvilsomt vært til inspirasjon i hans arbeide. Hvert nye verk må "slipes til" mot musikerne for å finne dets endelige uttrykksform. I det ligger noe av motstandsprosessen, hvor Schaathun hele tiden er parat til å legge avgjørende vekt på hva hans generasjons erfarne samtidsmusikkutøvere sier om anvendeligheten i stoffet.

Copyright Geir Johnson, Oslo, 1995